PSYKIATRI-kritisk, HELSEBYRÅKRATI-kritisk og ALTERNATIV-PSYKOTERAPEUTISK heimeside for informasjon og debatt, til fremming av traumeteorien generelt og traumeorienterte psykoterapiar, spesielt primalterapi.

SPONSORAR

Ønskjer svært gjerne å få sponsorar til denne heimesida ifrå det private næringslivet. Les meir>>

BØKER PÅ ENGELSK:

THE BIOLOGY OF LOVE, .  Her presenterer Janov ein samanbindande teori mellom psykologi og hjernekjemi. Basert på den lange erfaring hans som terapeut og dei siste teoriane innafor psykologi og nevrologi, viser han korleis ei kjærleg behandling sterkt fremmar både fysisk og psykisk helse. Han fokuserer på prenatale erfaringar og fødselstraumet.  Prometheus Books 2000. Les meir>>

MODELS OF MADNESS, Psychological, Social and Biological Approaches to Schizophrenia, av John Read, Loren R. Mosher og Richard P. Bentall. Her blir det hevda at schizofreni  ikkje er ein sjukdom og at diagnosen må fjernast. Desse psykologane har nemleg gått igjennom mykje av forskinga på schizofreni og funne at den eigentlege årsaka er traume i barndommen.  Les meir>> 

Bidrar psykiatrien til ny undertrykking?

I DIAGNOSENS FENGSEL

Gjennom psykiatriens historie, og da særlig i forbindelse med de to verdenskrigene, har det rast diskusjoner om traumatiserte mennesker virkelig lider – og følgelig om de fortjener omsorg eller forakt – samt om deres psykiske vansker overhodet har noe å gjøre med det de har blitt utsatt for. Det siste er dessverre fortsatt en høyst aktuell problemstilling for mange ofre for overgrep.

I kjølvannet av Vietnam-krigen ble diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD) anerkjent. Da hadde også kvinner kommet sammen i bevisstgjøringsgrupper og delt overgrepserfaringer, og de var blitt klar over at overgrep rammer mange. Noen av de viktigste bidragene til forståelse av traumers virkninger, kom fra fagfolk som selv hadde erfaring med ulike typer traumer.

Det er oppsiktsvekkende at overgrep mot kvinner og barn ikke kom ordentlig på dagsorden takket være psykiatrien, men er kvinnebevegelsens fortjeneste. Like påfallende er det at diagnosen PTSD ble et slags minste felles multiplum, som skulle dekke psykiske senvirkninger etter alle typer traumer.

Men som den amerikanske psykiatriprofessoren, traumeforskeren og feministen Judith Lewis Herman påpeker i boka Trauma and Recovery, passer PTSD langt bedre etter enkelttraumer hos voksne, enn på reaksjoner etter gjentatte overgrep i nære relasjoner, ikke minst mot barn. I USA har det for øvrig vært flere kvinneopprør når diagnosemanualen - klassifikasjonen av psykiatriske diagnoser - skulle revideres, blant annet fordi man har villet diagnostisere mishandlede kvinner som masochister. 

Man kan noen ganger bli forskrekket over fagfolks manglende bevissthet om forskjellen på diagnose og lidelse; mange snakker om å ”behandle diagnosen”. Til orientering: Psykiatriske diagnoser er vedtatt ved avstemning i komiteer, de kommer og går og avhenger av eksterne faktorer som toleransen for menneskelig mangfold og legemiddelindustriens interesser.

Og de forsterker tabuer, ved å tilsløre det man ikke ønsker å definere som problem, eksempelvis "uakseptable" livserfaringer og samfunnsmessige forhold. Diagnoser er språklige størrelser.

At psykiatriske diagnoser kan være politisk undertrykkende, turde være kjent. Behandlingen av homofile er et åpenlyst eksempel - nå i ettertid. Minst like grotesk er en av psykiatriens første diagnoser: drapetomani eller run away syndrome. Den ble satt på svarte amerikanere under slaveriets tid, på folk som hadde en lei tendens til å rømme ”hjemmefra”. I dag får barn og ungdommer som ”vagabonderer” grunnet uutholdelige forhold i sine hjem, stempler av psykiatrien.  

For ofre for traumatisering fra andre mennesker kan diagnosens konsekvens bli en reviktimisering. Siden essensen i traumet er ekstrem avmakt og isolasjon, vil diagnosen bli "mer av det samme": å bli utsatt for andres definisjonsmakt og ekskludering fra fellesskapet. Diagnostisering kan medføre fremmedgjøring i forhold til egne reaksjoner og at man ser seg selv med behandlerens blikk - slik offeret i overgrepssituasjonen ofte har identifisert seg med det overgriper sa.

Førsteamanuensis i psykologi ved NTNU Waldemar Rognes er blant de fagfolk som er meget bevisst negative konsekvenser av psykiatriens diagnostikk. I artikkelen Klassifikasjonssystemer og diagnostisk praksis skriver han at det som er tilfelle for pasienten, betraktes som symptomer. Det avgjørende blir da hva som er sant eller falskt for den som stiller diagnosen. Diagnosene blir selvoppfyllende profetier, ved at de starter som hypoteser, men blir etter hvert til mer eller mindre håndfaste realiteter. Dermed er de ikke terapeutiske, men sykdomsskapende. Mentale problemer fortolkes i termer av upersonlig kausalitet, noe som fører til tingliggjøring av personen.

Den svenske psykiateren og feministen Kerstin Aldén hevder i artikkelen ”Spiller virkeligheten noen rolle? Psykiatriens holdning til seksuelle overgrep i barndommen” at dersom pasientens beretning inneholder opplysninger og påstander som utfordrer virkelighetsoppfatningen til psykiatriens behandlingspersonale, vekkes det motstand og settes spørsmålstegn ved den som har uttalt seg.

Forskning har vist at profesjonelle hjelpere er mer tilbøyelige enn andre grupper til å se en person med behov for hjelp som problemets opprinnelse. Det er blitt påvist en generell tendens blant klinikere til å undervurdere betydningen av eksterne forhold som årsak til psykisk lidelse.

Psykologiprofessor Ståle Einarsen, som har forsket på mobbing, har funnet at mange som har erfart alvorlig mobbing i arbeidslivet, ikke blir trodd av psykiatrien og derfor får paranoia-diagnose. Ansatte i psykiatrien er i en særstilling siden de kan bekrefte eller forkaste den virkelighet andre mennesker opplever. Brukermedvirkning blir lite annet enn et honnørord så lenge det er en sterk part som besitter definisjonsmakten og –retten.

Jeg etterlyser kommunale lavterskeltilbud, utenfor den psykiatriske spesialisthelsetjenesten, som kan gi folk profesjonell hjelp til å få bearbeidet traumer uten å bli sykeliggjort, stigmatisert og avviksforklart. Mye kan gjøres annerledes, og etter min mening langt bedre, enn hva psykiatrien har for vane. Og det må være lov å håpe.

For psykologspesialist og stipendiat Rolf Sundet forteller i artikkelen Tør vi tro på det pasientene sier? – om kunnskap og makt i psykisk helsearbeid at det nå fins gode angsttreningsprogrammer for terapeuter med fobi mot å tro på folk. Han imøtegår det såkalte både-og-perspektivet (både terapeut- og brukerperspektiv) i brukermedvirkningssammenheng. Med dekonstruksjon som metode, skisserer han en vei ut av maktasymmetrien, ved at hierarkiet reverseres og det blir reelt likeverd i relasjonen bruker-terapeut.

Sigrun Tømmerås, overgrepsoffer og feminist.

Denne artikkelen har stått som kronikk i Klassekampen den 26.10.06.

NB: Utheving av tekst er gjort av red.

Kommentar: 

Den svenske psykologen Tomas Videgård hevdar i doktoravhandlinga si: The Success and Failure of Primal Therapy, at opphavsmannen til primalterapien, Arthur Janov, har gitt eit vesentleg bidrag til psykologien som vitskap ved å påvise at gjentekne mindre uheldige episodar over tid også kan føre til at barn kan utvikle traume på lengre sikt.

Geffrey Masson, utdanna psykoanalytikar, var på slutten av 1970-talet direktør for Freud-muset i London og Freud-arkiva. Her oppdaga han brev som Freud hadde skrive til venner og kollegaer om, at han på slutten av 1890-talet valde å forlate traumeteorien (den unge Freud) og til fordel for den seinare driftsteorien med dei psykoseksuelle stadia. 

Grunnen til dette var, at svært mange kvinner ifrå det finare borgarskapet i Wien fortalde om seksuelle overgrep i barndommen utførd av foreldre og føresette, og viss han heldt fast på at dette var reelle opplevingar, ville det same borgarskapet slutte å sende han pasientar. Dette kalla Masson: The Assault on Truth og gav seinare ut ei bok med same namn. Sjå elles: Freud and the Seduction Theory av J.F.

Dette vekte sterke negative reaksjonar i det psykoanalytiske miljøet og Masson måtte gå av som direktør for Freud-arkiva og Freud-museet og kasta ut av foreininga til psykoanalytikarane. I ettertid er det til og med gjort forsøk på å diskreditere han på ein svært skammeleg måte.

Det er forunderleg, at psykoterapeutar som skal jobbe med forandring hos pasientar, er så negative til å forandre seg sjølve. Forstå det den som kan.

Etter at Freud valde å svike det traumatiserte barnet, har det diverre oppstått ein viss tradisjon innafor psykoanalysen og psykodynamisk psykoterapi som går ut på at det som pasientar fortel ifrå barndommen ikkje alltid blir teke på alvor. Barndomshistorier om negativ og uakseptabel behandling ifrå foreldre og andre føresette blir heller sett på som terapeutiske nyttige fantasiar. 

Dette blir kalla ein hermeneutisk synsvinkel der terapeuten er den som veit og skal tolke på sin måte det som pasienten fortel. Det er såleis ikkje berre psykiatrien som bør gå i seg sjølv, men også ein del psykoterapeutiske retningar.

Leiv Henriksbø, red. den 16/4-08.  Sist oppdatert den 18/4-08.

Next to mental illness, one of the major afflictions of humanity today is the treatment for it.  Sitat i frå Arthur Janov i boka The Primal Scream 1970. 

Bilete henta ifrå omslaget til boka: IMPRINTS: The Lifelong Effects of the Birth Experience.

ACE-STUDIEN: (Adverse Childhood Experiences Study) Eit barn som opplever misbruk eller mishandling har langt større risiko for å bli alvorleg sjuk femti år seinare, viser stor amerikansk studie. Les meir>>

SCHIZOFRENI FINNES IKKE. Schizofreni-diagnosen er et overgrep og en fornærmelse i seg selv, mener John Read. Ifølge psykologen er det bare legemiddelindustrien og medisintro psykiatere som tjener på å opprettholde diagnosen. Les meir>>

BØKER PÅ NORSK:

DISSOSIASJON OG RELASJONSTRAUMER, Integrering av det splittede jeg. Dette er den første norske boken om traumer og dissosiasjon, skrevet av erfarne fagpersoner innen feltet. Her presenteres ny og aktuell kunnskap om fenomenet dissosiasjon og dissosiative lidelser som kan gjøre symptomene mer forståelige og behandlingen best mulig. Av Trine Anstorp, Kirsten Benum og Marianne Jakobsen (red.). Les meir>>

EVNEN TIL HELBRED, behandling av stress, angst og depresjoner uten medikamenter eller psykoterapi, av David Servan-Schreiber; Synnøve Sundby (Oversetter). Metoden byggjer på hjerneforsking og tradisjonell austerlandsk medisin, og baserer seg på den emosjonelle hjernen si evne til å gjenopprette balanse og velvere. Les meir>>

Innehavar og administrator av heimesida Ny psykoterapi: Leiv Henriksbø, Henriksbø, 5966 Eivindvik, tlf. 57783216, mob. 90990898.  E-postadresse: leiv.henriksbo@nypsykoterapi.no. Web: Studio Henriksbø, org.nr.: 988113824. Besøksstatistikk.

Redaktøren av denne heimesida går ikkje nødvendigvis god for alt som står på heimesider som denne sida er linka opp til og tek ikkje noko ansvar for innhaldet på desse. Kopiering av artiklar på denne heimesida er berre tillete til ikkjekommersiell bruk.

[ Startside ] [ Opp ] [ Primalterapi ] [ Fødselstraumet ] [ Traumeteorien ] [ Psykoterapi ] [ Annonsering ] [ Historier ] [ Debatt ] [ Bøker ] [ Foreiningar ] [ Lekkjer ] [ Planer ]

Ny Psykoterapi